Varanger bataljon

I utgangspunktet var Garnisonskompaniet i Sør-Varanger, med base i Kirkenes og Svanvik, den eneste vaktavdelingen ved grensen mot Petsamo-området. Denne ble forsterket med mindre styrker fra andre avdelinger og satt i krigsberedskap etter at den andre verdenskrig startet. 14. oktober ble også feltbataljonen Varanger bataljon satt opp, men kort tid etter ble fire av kompaniene dimittert. I desember 1939 opprettet 6. divisjon Lokalforsvarsstaben i Øst-Finnmark forsvarsdistrikt, med oberst Wilhelm Faye som sjef. Denne fikk kommandoen over alle landmilitære avdelinger i området, innbefattet Varanger bataljon. Omtrent samtidig ble Alta bataljon, 1. bataljon/IR 14 og 1. bataljon/IR 15 sendt til Varanger. Hele feltbataljonen Varanger bataljon ble mobilisert 18. januar 1940 for å avløse Alta bataljon, og etter fullført oppsetning på Nyborgmoen utplassert som nøytralitetsvakt ved grensen. Som de andre infanteribataljonene besto Varanger bataljon av tre geværkompanier, et mitraljøsekompani og et stabskompani.

15. februar rykket den mobiliserte 1. bataljon/IR 12 («Trønderbataljonen) inn for å avløse 1. bataljon/IR 15, mens 2. bataljon/IR 14 nøyaktig en måned etter avløste 1. bataljon/IR 14. Norske myndigheter besluttet etter fredsavtalen mellom Finland og Sovjetunionen 13. mars å nedskalere den norske nøytralitetsvakten ved grensen til to infanteribataljoner, samt et motorisert artilleribatteri, i tillegg til Garnisonskompaniet, som fikk ordre om å gå tilbake til fredsberedskap. Utpå formiddagen 8. april beordret imidlertid hærsjefen, generalmajor Kristian Laake, den planlagte demobiliseringen stanset. Dagen etter, da tyskerne inntok Narvik, ga 6. divisjons ledelse Faye ordre om å forberede overflytting av 1. bataljon/IR 12 til Narvik-fronten. Avreisen gikk med skip 14. april.

Etter først å ha blitt satt i alarmberedskap, fordi fire fremmede skip var blitt sett utenfor kysten 9. april, i det som viste seg å være falsk alarm, fortsatte Varanger bataljon med å øve kompaniene sine den neste tiden. Bataljonen omfattet da i overkant av 1050 mann. Norske sivile og militære myndigheter hadde sett hva det tysk-sovjetiske samarbeidet førte til under invasjonen av Polen i september 1939. De fryktet at sovjeterne ville oppfatte Øst-Finnmark som «herreløst område» og se på det som en invitasjon til å rykke inn i landet dersom Norge manglet et troverdig militært nærvær ved grensen. Altså måtte både Varanger bataljon og 2. bataljon/IR 14 fortsette vaktoppdraget sitt der. De var godt trent og forberedt. Og de var klare for kamp.

Wilhelm Faye ble kalt til Narvik-fronten 28. april for å ta ledelsen over den nyopprettede 7. brigade. Edvard Os overtok da som lokalforsvarssjef 1940, men fortsatte samtidig som bataljonssjef.

6. mai ga divisjonssjefen, generalmajor Carl Gustav Fleischer, Varanger bataljon ordre om å gjøre seg klar for transport til Troms og Narvik-fronten. Deler av bataljonen forflyttet seg deretter til Vadsø, men måtte der vente på både ledige fartøyer og eskorte til transporten. Britene kunne ikke hjelpe med dette og da divisjonsledelsen i tillegg fikk etterretningsinformasjon som skapte usikkerhet om sovjeternes hensikter overfor Norge, ble transportordren til soldatenes skuffelse omgjort.  

Ved grensen stod det flere enheter som hadde støttefunksjoner i 6. brigade og som divisjonsledelsen kom frem til at det var mer hensiktsmessig å sette inn på Narvik-fronten. Disse ble i tiden frem til 13. mai sendt sørover til Troms.

Varanger bataljon måtte derimot bli. Soldatene deres var deployert i områdene Kirkenes og Vadsø. Det forekom sporadiske tyske flyangrep mot Kirkenes, samt  Vadsø, Vardø og andre mål helt i øst. Nordmennene hadde for dårlig luftvernskyts til å hamle effektivt opp med denne trusselen, selv om de tyske flyene som oftest opptrådte enkeltvis, men ved et tilfelle traff soldatenes skudd mot et bombefly såpass godt at det måtte nødlande i Finland. Det viste seg da at en mann ombord var blitt drept og en annen såret. Ut over disse dramatiske avbrekkene besto tjenesten av vakthold og arbeid for å forsterke forsvarsstillinger. De lange og kjedelige dagene ble en konstant påminnelse om kontrasten til det å gjøre en innsats for å bekjempe angriperen. Den situasjonen gjorde i lengden unektelig sitt til at den daglige disiplinen tidvis ble satt på en hard prøve.

Kort tid etter invasjonen ble øvelsesavdelingen Varanger bataljon opprettet og militær grunnutdannelse iverksatt for de innkalte mannskapene der, under ledelse av major Bjørn A. Sunde. En del av øvingsavdelingen ble med tiden satt til forskjellige vaktoppdrag øst i fylket, mens en av troppene, på totalt 88 mann, ble sendt vestover til Skorpa fangeleir 24. mai for å overta vaktholdet der. Fangeleiren hadde anslagsvis 400 tyske militære og sivile fanger.

Også for soldatene i 2. bataljon/IR 14 (sjef major Erling Aasgaard) ble tiden i for det meste inaktivitet vanskelig å bære. Soldatene var hjemmehørende ved steder som Bodø, Saltdal og Fauske. Nyheter hjemmefra kom sjelden og var mangelfull. De kunne ikke forstå hva det var som holdt dem unna fronten. Skuffelsene de alle gjennomgikk ble toppet av nyheten om kapitulasjonen.

For vakttroppen i Skorpa betydde kapitulasjonen avvikling av fangeleiren og avreise til Nyborgmoen og gjennomførte 15. juni demobiliseringen sammen med resten av øvelsesavdelingen Varanger bataljon. 

Feltbataljonen Varanger bataljon og de øvrige avdelingene fortsatte imidlertid vaktoppdraget sitt. Frykten for at sovjeterne ville ta seg til rette i Øst-Finnmark satt i hos den norske militære ledelsen. Sovjetiske fly hadde også blitt observert i norsk luftrom flere ganger, noe som understreket inntrykket av en trussel under oppseiling. Det gjaldt å unngå at Norge fikk flere okkupanter enn en. De norske avdelingene ble beholdt i tjeneste i forståelse med tyske myndigheter. Et tysk forslag om å plassere styrkene under tysk militær kommando ble avvist av norske militære myndigheter og som en kompromissløsning ble de underlagt fylkesmann Hans Gabrielsens ordremyndighet. Han måtte i sin tur ta ordre fra tyskerne. Løsningen ble bare kortvarig langvarig. Tyskerne ønsket selv å overta vaktholdet ved grensen. Waffen-SS-avdelinger ble sendt til området og begynte å komme 4. juli.

Mannskapene i Varanger bataljon gjennomførte en siste parade for fanen 8. juli på Nyborgmoen. Så ble de dimittert. Garnisonskompaniet ble værende på sin post i Svanvik til neste dag og deretter transportert til Vadsø for demobilisering. Dette var også dagen da 2. bataljon/IR 14 begynte en demobilisering som strakk seg over åtte dager. Oberstløytnant Os nedla sin kommando som bataljonssjef 25. juli 1940. Da hadde det norske orlogsflagget på Vardøhus festning blitt firt fem dager tidligere, som det aller siste på norsk militær eiendom.