Alta bataljon
Alta bataljon ble opprettet i 1918, men hadde en forhistorie som Alten Kredskompani siden 1898, og var den ene av hærens to hovedavdelinger i Finnmark. Alta bataljon var både en forvaltningsavdeling som hadde ansvaret for landforsvaret av Vest-Finnmark og en feltbataljon som denne kunne mobilisere. Standkvarter, øvings- og mobiliseringsplass var Altagård i Alta. Bataljonen var direkte underlagt 6. divisjon, men feltbataljonen skulle i krigstid gå inn som avdeling i 6. brigade. Fra 1. januar 1938 var oberstløytnant Arne Dagfin Dahl bataljonssjef.
Overliggende organisasjon
Alta bataljon hadde rekrutter inne til førstegangstjeneste sommeren 1939. Da andre verdenskrig startet ble mannskaper som ennå ikke hadde rukket å reise fra
Altagård etter dimisjonen sendt på vaktoppdrag til Skoganvarre.
Der var den neste måneden. 10. oktober fikk Alta bataljon ordre om å
mobilisere en feltbataljon til nøytralitetsvakt. Mobiliseringen ble gjennomført
innen ni dager. Etter at Sovjetunionens krig mot Finland startet 30. november
ble bataljonen flyttet til Pasvikelva, i umiddelbar nærhet til kampene om
Petsamo. Oppdraget varte til midten av januar 1940 og ga avdelingen erfaringer
som skulle vise seg nyttige i det senere felttoget. Et geværkompani og en
mitraljøsetropp drev deretter vinterøvelser frem til mars. Alta bataljon hadde
rundt 2500 mann i sine ruller, men kunne bare sette opp en enkelt feltbataljon.
En anmodning i januar til høyere hold om å få utstyre enda en bataljon ble
avvist.
Ved den tyske landgangen i
Narvik 9. april 1940 gikk ordre straks ut om ny mobilisering. Rundt 800 mann,
stort sett de samme som hadde vært på nøytralitetsvakt, ble innen 18. april
samlet i Alta. Feltbataljonen ble organisert i en bataljonsstab, et
stabskompani og fire geværkompanier. Bataljonen beveget seg deretter til
Sjøvegan i Salangen, Lavangen og så mot Fjordbotneidet. Sent på kveld 24. april
var Alta bataljon på plass ved fronten og angrep neste dag tyskerne i
Gratangen. 30. april ble Alta bataljon underlagt den nyopprettede 7. brigade.
Sikrings- og opprenskningsoperasjoner la beslag på bataljonen den neste tiden, som også ble preget av noen harde trefninger. 14. mai ble bataljonen satt inn ny kamp nord for Hartvigvann, som et ledd i 7. brigades offensiv i Vassdalfjell, og nådde da området Larsheimen - Gammelheimen. Dette ble fulgt opp med vellykkede fremstøt i Lillebalak 19. mai og fire dager senere startet fremrykkingen mot Bjørnfjell. Alta bataljon klarte å presse frem mot Tverrfjellet og Øvre Jernvann ved inngangen av juni. Etter den tid besto operasjonene av aktiv patruljevirksomhet sammen med 6. brigades avdelinger.
Kampene ved Narvik-fronten krevde livene til seks av bataljonens soldater. Under hele felttoget var bivuakkforholdene utfordrende. Det samme var oppgaven med å opprettholde forsyningene over stadig større avstander og i vanskelig terreng. Den langvarige striden, ført med få avbrekk, tæret på mannskapenes utholdenhet. Lus var en plage. Enda verre var det at soldater også begynte å vise tegn til skjørbuk. Det var klart at troppene trengte en hvilepause for å gjenvinne kreftene før nye offensive operasjoner kunne komme på tale. 6. divisjons planlagte storangrep mot tyskerne i Bjørnfjell måtte uansett skrinlegges da de franske, polske og britiske troppene trakk seg ut fra Narvik. 8. juni trakk Alta bataljon seg i all stillhet bort fra fronten og dro nordover for å forberede sin demobilisering.