6. divisjon

I likhet med de fem andre norske divisjonene var 6. divisjon egentlig en distriktskommando. Den hadde forvaltningsansvaret for landforsvaret av hele Nord-Norge. 6. divisjon besto av tre infanteriregimenter og flere selvstendige avdelinger på lavere nivå. Disse hovedavdelingene hadde i fredstid ansvaret med å utdanne mannskapene til de samme feltavdelingene som de i krise- eller krigstid skulle mobilisere:

1. Sør-Hålogaland infanteriregiment nr. 14
2. Nord-Hålogaland infanteriregiment nr. 15
3. Troms infanteriregiment nr. 16
4. Alta bataljon
5. Varanger bataljon og garnisonskompaniet i Sør-Varanger
6. Bergartilleribataljon nr. 3
7. Hålogaland ingeniørbataljon
8. Narvik-detasjementet
9. 6. divisjons skole

I 1936 fikk 6. divisjon ordre om å fylle opp mobiliseringslagrene til avdelingene sine med nok våpen, ammunisjon, utstyr og proviant til å kunne gjennomføre større og langvarige militæroperasjoner. Det skjedde som konsekvens av myndighetenes økte forståelse for Nord-Norges betydning for forsvarskampen i en eventuell krig. Under divisjonskommando ble storøvelser gjennomført med avdelingene i 1937 og 1939.

Da tyske styrker gikk i land i Narvik i morgentimene 9. april var Nord-Trøndelag infanteriregiment nr. 13s 1. bataljon på nøytralitetsvakt i området. Bataljonen ble raskt satt ut av spill. Bare 200 av soldatene, under ledelse av major Sigurd Omdal, klarte å komme seg ut av byen og i sikkerhet. 6. divisjon sendte da sin eneste andre avdeling i nærheten, 2. bataljon ved Nord-Hålogaland infanteriregiment nr. 15 (IR 15), mot Narvik for å sinke tyskernes fremrykking sammen med major Omdals gruppe. Styrken førte oppholdende strid mot tyskerne lenge nok til å gi divisjonen tid til å mobilisere sine øvrige avdelinger.

IR 15 satte opp sin 1. bataljon på Finnsnes den 17. april. Landvernsbataljonen til regimentet ble dessuten besluttet mobilisert 23. mai, men fordi fremmøtetidspunktet ble satt til 10. juni måtte mobiliseringen, slik begivenhetene senere utviklet seg, avlyses.

Troms infanteriregiment nr. 16 (IR 16) mobiliserte sine to feltbataljoner. Mannskapene hadde fremmøte på Setermoen henholdsvis 13. og 16. april. Også regimentets landvernbataljon ble mobilisert like etter, sammen med forskjellige mindre styrker som fikk vaktoppdrag.

Da mobiliseringen av feltavdelingene tok til, omstrukturerte 6. divisjon seg fra en fredstidsorganisasjon til en krigsorganisasjon. Som et ledd i overgangen til felttogmodus ble divisjonens øverste ledelse delt i tre. Forvaltningsoppgavene ble samlet hos 6. distriktskommando, ledet av oberst Lars Mjelde og senere oberst Kristian Løken.

Ansvaret for ledelsen av feltavdelingene ble lagt til 6. brigadekommando. En divisjonskommando med en liten stab, ledet av generalmajor Carl Gustav Fleischer, ble beholdt for å ha det overordnede ansvaret for operasjonene i nord.

Feltdelen av divisjonen, 6. brigade, kunne etter fullført mobilisering gå i kamp mot tyskerne 24. april. Der var også 1. bataljon ved Sør-Trøndelag Infanteriregiment nr. 12 med. «Trønderbataljonen» hadde blitt forflyttet til Narvik-fronten fra sin nøytralitetsvakt i Sør-Varanger. I de påfølgende operasjonene var brigadens avdelinger fordelt på tre kampgrupper: Fjordbotngruppen, Kolbangruppen og Raudalgruppen, inntil en omorganisering ble iverksatt 30. april og divisjonens avdelinger fordelt på to brigader: Den nyopprettede 7. brigade i tillegg til 6. brigade. Det ble eneste gangen under felttoget at et divisjonsforband klarte å mobilisere to brigader, selv om begge tallmessig var svake med sine totalt 4800 mann. Eksistensen av flere brigader gjorde det desto mer nødvendig for Fleischer og divisjonskommandoen å ta ledelsen over de norske styrkene i felt.

6. divisjon hadde totalt 134 falne. 107 ble drept under kampene om Narvik og 10 døde i ulykker. De resterende 17 falt under forsvaret av Nordland lenger sør.