Bergartilleribataljon nr. 1
Bataljonen var direkte underordnet 3. divisjon og både en oppsettende avdeling og mobiliseringsavdeling for feltoperasjoner. Den besto av bergbatteri 1 og 3 samt et stabsbatteri. Sjef var oberstløytnant Birger Kristoffer Ullern. Standkvarteret og mobiliseringslageret lå på Evjemoen.
Overliggende organisasjon
Mobiliseringen av avdelingen startet 9. april 1940, men for å komme en mulig
tysk bombing av Evjemoen i forkjøpet ble beholdningene tre dager senere, i
henhold til eksisterende mobiliseringsplaner, flyttet til Galteland fylkesskole
og Evje prestegård, hvor bataljonen 13. april fullførte utrustningen av det som
til slutt omfattet rundt 200 mann og 12 kanoner. Den ettermiddagen og
påfølgende natt ble kanonene fraktet i stilling.
På det tidspunktet hadde styrkene til 3. divisjon
blitt trukket tilbake til Hægeland og deretter, etter at forsvaret der viste
oppløsnngstendenser, videre nord for Evje til Syrtveit. I denne situasjonen ble
bergartilleribataljonen ikke deployert i felt som en felles enhet under samlet
ledelse. Kanonene var utplassert uten tanke på noen samkjørt beskytning av
fienden og de kunne heller ikke flyttes. Kanonstillingene var riktignok
kamuflerte, men lå åpent til. Det hele skjedde på divisjonskommandoens
anvisning og til bataljonssjefens misnøye.
Stemningen og moralen blant mannskapene ute i felten var generelt dårlig etter gjentatte ganger å ha blitt kommandert til retrett uten å kjempe. Tyskerne krevde overgivelse. En kortvarig våpenstillstand ble inngått med tyskerne i påvente av forhandlinger. Sjef for 3. divisjon, generalmajor Bernt Liljedahl, hadde da mistet kontrollen over avdelingene og kalte offiserene inn til møte på sin kommandoplass i Ose om ettermiddagen 14. april. Der erklærte oberstløytnant Ullern at bataljonen hans var kampvillig, men bare burde kjempe dersom det var utsikter til en fremgangsrik forsvarskamp. Tok de opp kampen, mente han, kunne det føre til at sted etter sted ble bombet. Ullern ba om å få slippe å beordre bataljonen til å gå i kamp og ble da erstattet av eldste batterisjef, kaptein Johannes Finborud.
Sjefsskiftet fikk ingen betydning. Offiserene på
møtet stemte alle for overgivelse. Liljedahl nølte fortsatt. Neste morgen forlot
han sin post, dro oppover i Setesdal og ga helt slipp på divisjonen. Hans nestkommanderende,
major Hans Backer, undertegnet senere den dagen en kapitulasjonsavtale for
Sørlandet. Det ble slutten også for bataljonen, som nå la ned våpnene uten å ha
avfyrt et eneste kanonskudd under sitt korte felttog.