Otto Ruge: En general blir til

Otto Ruge ble ikke født inn i direkte velstand, men vokste opp i Christiania i en fornem internasjonal familie med røtter i Norge tilbake til 1600-tallet. Det var en slekt der mennene utdannet seg til jurister, lærere og offiserer. Ruges far var jurist og hadde gjort en slags karriere i statsforvaltningen. Morfaren og farfaren hadde derimot vært henholdsvis major og oberst. Og oldefaren drev det til å bli oberstløytnant. Men bare farfar Christian Fredrik Ruge (1787–1855) hadde opplevd trefninger i Norge som offiser, ved Fredrikstad under Sveriges invasjon i 1814.

 

Faren, Carl Christian Conrad (1831-1909), ble enkemann da han var 57 år og Otto bare seks år. Rollen som alenefar for tre små barn, der Otto var eldst med sine seks år, var han uforberedt på og maktet heller ikke å følge skikkelig opp. "Min far var skrøpelig og innesluttet og hadde lite lag med barn," oppsummerte Ruge selv, mange år senere. I stedet ble onkelen, Otto Christian Robert (1821–1909), noe av en farsfigur. Han fulgte Ottos utvikling med den entusiasmen og interessen som faren manglet. Onkel Otto var oberstløytnant. Etter forskjellige stabsfunksjoner, avsluttet han karrieren som sjef for Gudbrandsdalens bataljon. Hans mangfold av fritidsinteresser beriket livene til nevøen Otto og søsknene og tilførte dem viktig ballast på deres videre livsferd.

 

Etter 10 år som elev på Christiania Katedralskole, julen 1898, avsluttet skolegangen et år før tiden og gikk opp til eksamen som privatist påfølgende vår. Han fikk sin Examen Artium og begynte på universitetet, men inspirert av onkelens eksempel var det offiser i hæren Ruge ville bli.

 

Gjennom sine svenske slektsbånd hadde Ruge blitt til en sterk unionstilhenger. Før han tok fatt på sin offisersutdanning, diskuterte han muligheten for å gå inn i den svenske hæren. Det kunne i så fall medføre å få overta morfarens gård i Köping, men Ruge fulgte familietradisjonen, valgte Norge og ble sommeren 1899, 17 år gammel, tatt opp som kadettaspirant. Etter å ha gjennomgått harde prøvelser under aspirantperioden, som han ikke var særlig godt fysisk forberedt på å møte, kom han inn på Krigsskolen. Sjefen der, oberst Gustav Adolf Sommerfelt, var en gammel kjenning av Ruges far, men også grandonkel til hans utkårede, Ingeborg Sommerfelt, og Ruge mistenkte selv at han kunne takke denne forbindelsen for at han tross alt fikk slippe inn på den toårige grunnutdanningen. Fortsettelsen ble en ofte utrivelig tid som satte motivasjonen på såpass hard prøve at Ruge i løpet av andre året på Krigsskolen ville slutte og heller utdanne seg til ingeniør. Både faren og oberst Sommerfelt overtalte ham til å fortsette. Best trivdes Ruge i militærleiren og ute i felt. Han satte ikke så stor pris på lærerne og undervisningen, men fagene og bøkene traff en streng i ham og han begynte å se personlige utviklingsmuligheter i hæren. Og tvilen gikk over. Etter avsluttet Krigsskole i 1902 var Ruge bare interessert i å bli yrkesoffiser. Han kom inn på Den militære Høiskole den høsten, fikk stilling som løytnant i 1. Akershusiske Brigade og ble han året etter elev på generalstabslinjen. Utdanningstiden gjorde han maksimal nytte av. Så grundig fordypet Ruge seg i militærfaget at han i studiekretsen sin gikk for å lide av "militær galskap." Hovedkarakteren ved uteksamineringen i 1905 endte på sterke 1,65.

 

Bryllup med Ingeborg sto i Gamlebyen kirke 3. mai 1906. Som gift mann og fast ansatt løytnant kastet Ruge seg inn i arbeidet. Han var nøye med detaljene, startet arbeidsdagen grytidlig for å være forberedt til dagens tjeneste og var oppsatt på å stadig styrke sin fagkompetanse. Han leste seg opp på et bredt spekter av områder, slik som historie, internasjonal politikk og geostrategi, og passet samtidig på å holde seg oppdatert på den våpenteknologiske utviklingen. Ruge ble opptatt av betydningen av soldatutdanning og gode pedagogiske tilnærminger, for han registrerte kontrasten mellom de vernepliktiges korte opplæring og offiserenes og underoffiserenes grundige militære trening. Og bare befalsutdanningen lå på høyde med nivået til andre lands stående hærer. Den norske hæren var lite mer enn en mobiliseringshær og i praksis en utdanningsinstitusjon, observerte Ruge, men ikke nødvendigvis en velfungerende kampstyrke. Gjennom hele karrieren var han opptatt av at offiserer måtte beholde fortroligheten med feltlivet og soldatfagets praktiske sider, også etter at de hadde gått gradene og fått kommandoer på høyere nivåer.

 

Da Otto begynte sin militære løpebane hadde hans erklærte ambisjon, som et nikk til familietradisjonen, vært å bli bataljonssjef i Gudbrandsdalen. Valget av generalstabslinjen på Den militære Høiskole tyder på at han satset enda høyere. Stillinger i generalstaben hørte til hærens aller mest attraktive. Men inntreden i det gjeve selskapet forutsatte at den nyutdannede offiseren først ble tatt opp som aspirant i generalstaben på Akershus festning, som en av marginalt få. I 1906 ble Ruge en av disse. Aspiranttiden hans varte frem til han avla generalstabseksamen i 1910. Otto mistrivdes i generalstaben fordi han opplevde det som et stivnet system, en kontororganisasjon og en papirmølle, med offiserer som arbeidet i isolasjon fra den øvrige hæren og som uten beklagelse anså seg ferdig med feltlivet og soldathåndverket. Som generalstabsaspirant grep han derfor enhver mulighet til å ta andre typer militært arbeid, borte fra kontorene.

 

For enhver offiser som besto stabseksamen ville neste skritt normalt ha vært fireårig tjeneste som adjoint (sjefsadjutant) i generalstaben. En ordning i hæren, iverksatt på samme tid, innebar imidlertid at generalstabssjefen måtte avgi en stabsoffiser til hver av hærens brigader, et tiltak ment å skulle gi generalstabsoffiserene mer variert erfaring. Ruge ble beordret til 3. brigade i Kristiansand og fikk tre tilfredse år der, med forfremmelse til kaptein i 1912. Så, i 1914, returnerte han til generalstaben for å fullføre sin adjointperiode. Fra da av grep han enhver mulighet til å komme seg bort fra generalstaben og fikk allerede i 1915 være instruktør på Infanteriets skyteskole en periode, før han samme år gikk videre til tjeneste ved Jernbanens militærkontor. I 1916 var han sjef for Infanteriets pelotongførerkurs, i tillegg til å gjøre utredningsarbeid for 1. divisjon, inntil generalstaben kalte ham tilbake i 1917. Nytt engasjement som instruktør på Infanteriets skyteskole fulgte i 1918.

 

Ruge skrev en utredning på oppdrag fra Kristiansands Jernbanekomité i 1910. Den ble bare en av mange han påtok seg. De ble ledd i hans strategi for å skaffe seg mer allsidige erfaringer. Ved siden av arbeidspliktene skrev han også artikler om politiske, økonomiske og militære spørsmål. Flere prisoppgaver til Norsk Militært Tidsskrift leverte han. Premien kom først i 1918 i form av en sølvmedalje for oppgaven "Stillingskrigens årsager, dens fremtidsmuligheder." Bragden førte til oppslag i Aftenposten 2. mars det året, der avisens anonyme kommentator bemerket at: "Kaptein Ruge er kjent som en særdeles dyktig, energisk offiser med kunnskaper langt utover det alminnelige. Hans usedvanlige arbeidskraft, allsidige utdannelse, utpregede militære anlegg og interesser og hans personlige elskverdighet gjør ham til en av vår hærs mest lovende unge offiserer som man har rett til å vente seg meget av."

Den veldige arbeidstrangen hans kostet. I 1915 påførte overarbeidet Ruge et sammenbrudd, men også den hendelsen forsøkte han å dra lærdommer av. Han sluttet å arbeide til langt inn i natten og sluttet å motvirke tretthet med kaffe. 

En vernepliktig offiser, Einar Diesen, skulle senere huske godt hvordan han satt i befalsbrakken sammen med andre offiserer på Helgelandsmoen, under en øvelse med Vestfold bataljon en gang i 1922, da kompanisjef Gunnar Spørck stilte dem et uventet spørsmål: Hvem trodde de ville være kommanderende general dersom Norge skulle havne i krig? En rekke kjente offisersnavn ble foreslått. Brått utbrøt Spørck og pekte: Der er mannen! Det viste seg å være en mindre kjent kaptein som spaserte forbi. Otto Ruge.

I kjølvannet av nye avbrekk som sjef for garnisonskompaniet på Værnes og kompanisjef i Vestre Akershus infanteriregiment nr. 2, kunne Ruge fra det året, 1922, vie lærergjerningen fast og full oppmerksomhet. I undervisningsrollene markerte han seg som en mester, først som instruktør ved Infanteriets skyteskole og fra 1929 som lærer i krigshistorie og strategi ved Den militære Høiskole. I 1930 avanserte Ruge endelig til major og året etter vendte han tilbake til generalstaben som sjef for kommunikasjonsavdelingen.

 

1931 var året Kristian Laake ble hærsjef. Han kom inn som et friskt pust i en stagnert militærorganisasjon, lemlestet av dårlige budsjettrammer. Den nye kommanderende general tok til orde for å innsette Ruge som generalstabssjef, en stilling som hadde blitt avskaffet året før. Laake fikk det som han ville, men ikke uten kamp. Blant de aktuelle kandidatene skilte Ruge seg ut som den mer omstridte i forsvarskretser, fordi han var skeptisk til Norges nøytralitetslinje og ble regnet som en krevende leder. Også Ruges forholdsvis unge alder ble brukt mot ham. Ved tiltredelsen i august 1933 rykket han opp til obersts grad.

 

Som ventet stilte Ruge krav til sine medarbeidere. Utdanning og opplæring opptok ham sterkt. Oppmuntret av Laake satte han i gang med å reformere en generalstabsorganisasjon som hadde pådratt seg et omdømme som arkaisk, stillestående, tilbakeskuende og fjerntliggende fra soldatlivet. Blant annet effektiviserte han utdanningen av aspirantene i generalstaben og påså at offiserene fikk trene for å holde vedlike grunnleggende soldatferdigheter i de obligatoriske feltøvelsene som Laake innførte for å bedre offiserenes feltdyktighet.

 

Ved inngangen til 1930-årene, etter langvarig nedbygging av forsvarsevnen, pågikk en politisk debatt om hva slags forsvar Norge burde ha. Ruge var innforstått med at forsvarsmakten var myndighetenes redskap til bruk i alvorligste krisetid og at det var forbeholdt politikerne å fastsette forsvarets ytre rammebetingelser. Han oppfattet sin rolle som strengt fagmilitær og var opptatt av å fremstå som partipolitisk nøytral, men tilstrebet samtidig å bygge opp tillit i politiske miljøer.

 

Ikke siden 1909 hadde en ny hærordning vært utarbeidet. Denne hadde formulert et ambisjonsnivå langt over det som samtidens militære budsjettrammer kunne nå. Bondeparti-regjeringen fant det i 1931 på høy tid å erstatte hærordningen med en ny. Ruge hadde erfaring fra Forsvarskommisjonen av 1920 og dessuten vært rådgiver for Arbeiderpartiets utredning av et alternativ til militært forsvar. Det ble naturlig å engasjere ham som sekretær da Stortinget oppnevnte sin forsterkede militærkomité som skulle utrede det som endte som Forsvarsreformen av 1933. I dette utredningsarbeidet, som i de tidligere, hadde Ruge blikket mer på løsningsforslagene han mente var realistisk å få politisk tilslutning til, enn på kravene som profilerte høyere offiserer stilte til kraftige budsjettøkninger. Akkurat den holdningen til tingenes tilstand brakte ham på kollisjonskurs med en rekke offiserskollegaer, som kollektivt manglet evnen til å oppnå politisk innflytelse. Enda mer enn før ble Ruge i mer konservative offiserer oppfattet som en ettergivende opportunist.

 

I det norske offiserskorpset skilte Ruge seg ut med sin bevissthet om at politiske, økonomiske, så vel som teknologiske faktorer måtte sees i sammenheng med militære faktorer når nasjonale sikkerhetsutfordringer skulle håndteres og forsvarsplaner utformes. Som generalstabssjef la han ned mye arbeid i Forsvarsrådet, et organ opprettet i 1934 for å styrke samhandlingen mellom den øverste norske militære og sivile ledelsen. Det var et produkt av Forsvarsreformen av 1933 som i tillegg skulle være en arena for diskusjon av viktige forsvarssaker, samt krigspolitiske og sikkerhetspolitiske spørsmål. Ruge ledet Forsvarsrådets arbeidsutvalg, men måtte se i øynene at dets møtevirksomhet stoppet opp etter tre år. Rådet skulle heller aldri fungere etter intensjonene.

 

Laake sørget for at Ruge 8. april 1938 ble utnevnt til generalinspektør for infanteriet. Hæren gjennomgikk nå en kvalitativ opprustningsfase og Laake anså derfor generalinspektørstillingen som spesielt betydningsfull. Han anmodet Forsvarsdepartementet om å forfremme Ruge til generalmajor, men til ingen nytte. Da Ruge tiltrådte som generalinspektør 12. september hadde han likevel allerede, i faglig anseelse i hvert fall, nådd toppsjiktet i offiserskorpset. Han vikarierte for Laake som kommanderende general en periode i 1938 og ble i desember 1939 vurdert som mulig ny forsvarsminister, da Fredrik Monsen ble syk.

 

Nå som tidligere gikk Ruge i bresjen for å styrke den militære øvingsvirksomheten, samt iverksette materiellinvesteringer og tiltak for å forberede hæren på moderne krigføring. Dersom det brøt ut krig mellom Europas stormakter ville Norge, slik Ruge vurderte situasjonen, bli trukket inn, kanskje også på et tidlig tidspunkt. Og en ny verdenskrig ble et faktum 3. september 1939. For Ruges del ga denne dramatiske vendingen støtet til en travel reisevirksomhet rundt om i landet for å se til de forskjellige hæravdelingene. Hans gode kjennskap til soldatlivet og infanteriferdigheter kom da til sin fulle rett.

 

Inspeksjonene han foretok ga også soldatene lærerike og kjærkomne tilskudd til en altfor kort soldatutdannelse. Ruge kunne med sitt blikk for de små detaljer gå over soldatens personlige utstyr, som for å forvisse seg om at hver mann hadde det han trengte for å kunne fungere i felt og visste hvordan det skulle brukes og vedlikeholdes. Ved et tilfelle den vinteren innprentet han i en gruppe soldater det livsviktige i holde øksen skarp når de var i felt. Akkurat den lærdommen fikk de god bruk for da de neste vår havnet i strid og det å skaffe nok brensel ble en av frontlivets utfordringer. Det Ruge fikk se var kampavdelinger med variabel stridsevne. I en radioreportasje tidlig i 1940 valgte han likevel å fremheve det positive som var å bygge videre på: "Jeg er realist. Jeg kjenner denne hæren med dens svake sider, men jeg kjenner dens sterke sider også. Jeg har sett så meget til andre hærer at jeg vet de har svake sider, de óg. Og jeg har lært av livet at pessimisten ikke kommer noen vei, hvor godt utstyrt han er, mens optimisten alltid får utrettet noe, om det så er med bare nevene. De må bare vite hvor de vil hen og hva en har å fare med. Det er det det kommer an på, i mitt fag også."

 

I mars og april 1940 hadde Ruge en lengre inspeksjonsrunde hos avdelingene i Nord-Norge. På vei tilbake til standkvarteret sitt på Terningmoen i Elverum via Sverige var han en dag i Stockholm 8. april, før han gikk på nattoget til Oslo. I morgentimene passerte toget riksgrensen. Det stanset ved Fetsund. Da hadde tyske fly blitt observert i luften. Det var ikke trygt å fortsette. Ruge ga derimot seg selv ikke noe annet valg enn å fortsette med bil inn til Oslo, til Forsvarsdepartementet, for å se hvordan stillingen var der. Antagelig var det ingen andre høyere offiserer bedre skikket og forberedt på å håndtere det som kom, enn Ruge. Han måtte bare finne sin rolle først.