Torpedobåtens Sæls kortvarige kamp mot overmakten
Beretningen under er skipssjef fenrik Leif Gulbrandsens opplevelse av hendelser som fant sted under invasjonen. Rapporten er skrevet ned 22. april 1941.
Natten til 9. april lå «Sæl» og bunkret i Gravdal ved
Bergen. Gikk ut ca. kl. 02.30 med ordre om å gå til Lerøyosen. På veien ned møtte
man en sterk avdeling krigsfartøyer bestående av kryssere, jagere, motortorpedobåter
og mineleggere.
Fartøyene som senere viste seg å være tyske, var delvis passert
før man observerte dem. Natten var særdeles mørk og lite siktbar, og det ble da
ingen anledning til noe torpedoangrep, og i dagbrekningen måtte man søke
dekning i Brattholmen.
All forbindelse med ledelsen var brutt. Natten til den 10.
og 11. ble brukt til rekognosering for om mulig å få utrettet noe. Om dagen
hindret den store flyvirksomheten enhver operasjon, og vi lå da inne i
forskjellige «smutthull» i farvannet nord for Lerøy.
Natten til den 12. gikk man sydover, og vi kom om morgenen
den 12. til Uskedalen hvor andre norske fartøyer («Stegg» og «Tyr») lå. Vi ble
her underlagt kaptein Ullstrup og utførte her natt som dag en del rekognosering
og oppklaringstjeneste.
Den 18. april om ettermiddagen fikk man ordre om å gå ut for
å avsøke farvannet. Ca. kl. 16.00 fikk vi øye på to tyske motortorpedobåter som
kom sydover ned Locksund for full fart. Kl. 16.05 begynte kampen på ca. 2500s
avstand. «Sæls» to kanoner står en på hver side, og kun den ene kan derfor
brukes under skyting over samme baug. De tyske motortorpedobåter var av største
slag, og hadde maskinkanoner av antagelig 40 mm kaliber.
Kampen foregikk for det meste under full fart, ca. 16 knop,
de tyske gjorde ca. 40 knop, og «Sæls» manøvere måtte derfor bli mottrekk ovenfor
de tyske motortorpedobåter som hadde fordelen og initiativet ved sin langt
større fart og slagkraft. Etter ca. fem minutter ble «Sæl» truffet for første
gang, siden kom treffene oftere, særlig baugen ble hårdt rammet og vannet
begynte etterhvert å strømme inn.
Vi fikk snart inn flere fulltreffere på den ene
motortorpedobåt, den ble liggende stille, men kom senere i gang igjen. Senere
ble denne båt igjen skadet ved fulltreffere og ble liggende med slagside. En
treffer i vår ene kanons kilemekanisme satte denne kanon ut av funksjon, og man
måtte dreie rundt for å benytte den annen, men på denne røk etter en stunds
forløp avtrekkerfjæren. Miltraljøsen (Colt 7,92 mm) ble brukt periodevis under
hele kampen.
Imens sank baugen stadig dypere i vannet, og da kanonene var
gjort ubrukelige, kom de tyske båter stadig nærmere. En tredje motortorpedobåt
var i kampens siste fase kommet til, og salve etter salve ble også under kampen
avfyrt mot «Sæl», men disse «misset» alle sitt mål.
Situasjonen ble etterhvert så prekær at jeg fant det
riktigst å komme nærmere oppunder land. Mitraljøsen bruktes som dekning og man
bakket for full fart opp mot Ånuglo. Forbanjeren var da helt full av vann, men
maskinskottet holdt ennå. Det lyktes også å komme oppunder land, og jeg gav da
ordre til besetningen om å hoppe i vannet og redde seg i land.
Kl. var da 16.25. Alle mann kom seg i land (Ånuglo). Syv var
da såret, derav en hardt. Disse ble behandlet på sykehuset i Rosendal. «Sæl»
støtte under landsettingen på et undervannsskjær og ble stående med litt av
akterskipet over vann til utpå kvelden da den på høyvannet gled av og sank på
dypt vann på sydsiden av Ånuglo. Besetningen var stort sett under hele kampen
kald og rolig.
Kampens intensitet og den voldsomme ildgivning fra begge
parter, gjorde det vanskelig nøyaktig å observere de skader som motparten ble
tilføyd. Ammunisjonsforbruket kan heller ikke nøyaktig fastsettes, da det jo
ikke ble gikk noen anledning til noen opptelling etter kampen.